Mer hverdagsaktivitet: Har vi råd til å la være?
(Tekst er lånt fra Tverga sin hjemmeside) Et lokalsamfunn der innbyggerne er mer aktive vil ikke bare kunne påvirke helse og livskvalitet, men også de enorme samfunnsøkonomiske konsekvensene vi står overfor i form av redusert behov for tjenester fra helse- og omsorgssektoren. Det brukes i dag enorme summer på helsetjenester til innbyggere med helserelaterte utfordringer knyttet til fysisk inaktivitet.
Samfunnsøkonomiske konsekvenser og potensielle gevinster?
De årlige helseutgiftene i Norge øker hvert eneste år, i takt med at innbyggerne – både barn, voksne og eldre stadig blir mer inaktive. Dersom vi ser nærmere på de samlede løpende helseutgiftene i Norge, ser vi at disse i 2020 lå på ca:
Nærmere bestemt utgjør dette 71 883,- kroner per innbygger.
Fysisk aktivitet, idrett og friluftsliv øker livskvalitet her og nå. For mange gir det også et lengre liv, med mindre sykdom. Staten bruker ulike regnemetoder for å finne ut om tiltak som begrenser skader og dødfall, eller øker livskvalitet er «lønnsomme».
Ingen kan sette en riktig prislapp på et liv, men for modellberegning bruker Veidirektoratet, Helsedirektoratet og andre sektorer kroneverdier på et liv og et «kvalitetsjustert leveår» for å vurdere samfunnsnytten av tiltaket.
I 2014 anslo Helsedirektoratet verdien av et kvalitetsjustert leveår til 1,12 millioner kroner. Med det som utgangspunkt estimerte direktoratet videre hva økt fysisk aktivitet kan utgjøre i samfunnsøkonomisk gevinst hvert år.
I følge disse estimatene viser det seg at dersom den delen av befolkningen som ikke oppfyller nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet, øker sitt fysiske aktivitetsnivå fra inaktiv eller delvis aktiv til å bli aktive nok, så vil det kunne utgjøre en samfunnsøkonomisk gevinst på over:
Dessverre tyder mye på at helsekostnadene bare vil fortsette å øke på, dersom det ikke skjer en vesentlig økning i befolkningens aktivitetsnivå. Det vil si at at flere må bli aktive, mange av oss må bli mer aktive, og enda oftere.
Dette krever handling, og ikke minst samhandling! Det kan ikke være opp til det enkelte individ alene å snu den negative trenden. Dette er et samfunnsproblem, og vi har et kollektivt ansvar for å løse floken. Det er utvilsomt behov for en fellesdugnad, for å skape et helt nødvendig aktivitetsløft!
Bruker vi anleggs- og aktivitetsmidlene riktig?
Det bør vurderes hvorvidt dagens satsing på fysisk aktivitet samsvarer godt nok med aktivitetsprofilen i befolkningen og nye aktivitetstrender som har oppstått de senere årene.
De totale investeringene i Norge på anlegg for idrett, fysisk aktivitet og friluftsliv ligger på:
Ser vi denne summen opp i mot aktivitetsmønsteret og andelen som bruker disse anleggene, kan det se ut til at midler i stor grad går til de som har god helse og er fysisk aktive fra før.
Derfor er det viktigere enn noen gang å sørge for at det gjennomføres gode lokale prosesser med behovskartlegging og brukermedvirkning. Slik sikrer vi at nye tiltak, investeringer og møteplasser kommer flest mulig til gode!